Vi må snakke mer om sjømatkonsumet

For i løpet av disse ti årene har vi i Norge hatt en intensjonsavtale om å snu den negative trenden. Den har tydeligvis ikke fungert helt etter planen.

La meg først forklare litt om denne intensjonsavtalen.

Kort sagt ble den inngått i 2016. Siden den gang har 96 organisasjoner og virksomheter sluttet seg til, deriblant NHO organisasjoner, Virke, dagligvarekjeder, serveringsbransjen, helsemyndigheter, sjømatorganisasjoner, sjømatprodusenter og oss i Sjømatrådet som medspillere. Altså en ganske sterk gjeng aktører. Målet med avtalen var å få nordmenn til å spise sunnere, deriblant å øke sjømatkonsumet med 20 %.
En evaluering fra Helsedirektoratet (Utviklingen i norsk kosthold 2025) viser at intensjonsavtalen generelt har hatt en positiv effekt på folks kosthold. Men for fisk og skalldyr er resultatet dårlig.

I løpet av disse årene har det rett og slett gått feil vei.

Nå spiser vi rundt 15 prosent mindre sjømat enn vi gjorde da avtalen ble inngått. 
Det er så man skulle tro at alle de som signerte avtalen ikke har gjort stort annet enn å ligge på sofaen og late seg, og det de har spist på sofaen er ikke fisk, men potetgull. Men det stemmer ikke, for det har faktisk vært mange gode initiativer og tiltak fra både dagligvarekjedene, sjømataktørene og mange andre. Som eksempel kan jeg best snakke om det jeg har mest kunnskap om – Sjømatrådets egne tiltak. Tiltak vi har gjort i samarbeid med sjømatnæringen.

For oss har inspirasjon, informasjon og oppskrifter vært, og er, viktige virkemidler for å nå frem til folk.

Vi kjører kampanjer digitalt, på TV og radio, i aviser, ukeblader, på utendørsreklame og på sosiale medier. Mange har sikkert fått med seg Erling Braut Haalands lett smilende ansikt der han inntar en pokebowl eller laksesashimi, eller influensere som Sultne Gutters og Emilie Nerengs fristende retter og oppskriftstips med reker, lutefisk, sild, makrell eller hva det måtte være av det havet har å by på. Sagt på reklamespråket skårer kampanjene godt over gjennomsnittet, samtidig som Godfisk.no – nettsiden som bugner av enkle og lekre sjømatoppskrifter, stadig blir bedre kjent og oftere besøkt. 
Vi samarbeider også med dagligvarekjedene, deler forbrukerinnsikt, sponser Bocuse D`Or og Kokkelandslagene for å sørge for at sjømaten blir satt på kartet av stjernekokker og trendsettere. Og vi bidrar til å styrke barn og unges sjømatkonsum gjennom det nasjonale kostholdsprogrammet Fiskesprell.
Jeg kunne ha fortsatt, for listen over alt som er gjort fra ulike hold opp gjennom årene er lang.

Likevel står vi nå her da, og må bare konstatere at folk spiser mye mindre sjømat, og ikke mer.

 Den umiddelbare konklusjonen er at intensjonsavtalen har vært fullstendig skivebom for sjømatens del. Men, jeg tror faktisk at vi ville ha spist enda mindre uten avtalen. Ja, det er nesten rart at inntaket av sjømat ikke har dalt mer når vi ser på prisutviklingen: På ti år har sjømatprisene økt med rundt 70 % mens kjøttprisene økte med 40 %.
Sammenliknet med andre animalske proteiner vi liker å ha til middag, som svin, storfe og kylling er sjømaten altså den overlegne prisvinneren med negativt fortegn.
Det er litt av en kamp man skal kjempe mot en slik prisøkning, særlig når vi vet at pris er en viktig faktor for forbrukernes valg.
Det er selvfølgelig flere faktorer som kan forklare det dalende konsumet. For eksempel tror fortsatt en del av oss at sjømat er litt vanskelig og tidkrevende å tilberede. Og selv om utvalget av lettvinte og ovnsklare sjømatretter etter hvert er godt representert i butikkdiskene, er det fortsatt   ferdiglagd pizza, kjøttboller og kyllingretter som leder an i konkurransen om lettvint mat for folk i farta.

Heldigvis er ikke alt bare svart.

Vi ser at sjømatkonsumet blant barn og unge har endret seg positivt, at sushibølgen langt fra er over og at butikksalget av reker og fiskematprodukter som fiskegrateng og fiskekaker går fortsatt godt. Vi ser også at folk ønsker mer inspirasjon og tilgang til oppskrifter, og her er vi godt i gang.
Samtidig spør jeg meg om vi kunne ha gjort det bedre? Altså alle vi som var med på intensjonsavtalen. Burde vi samarbeidet tettere, burde kravene til handling vært strengere, forpliktelsene flere eller burde det vært mer politisk initiativ, flere møtepunkter og bedre organisering?
Det får vi kanskje snart vite, for før jul startet arbeidet med en ny intensjonsavtale. Funnene i Helsedirektoratets evaluering skal danne grunnlaget for den nye avtalen.
Et av forslagene som ligger på bordet er tiltak som kan gjøre fisk og sjømat mer tilgjengelig og økonomisk overkommelig. 
Får vi til det har jeg troen på at det er fullt mulig å snu den negative trenden.