Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Byen i Louisiana er til å spise opp. Er norske byer like sultne? Du kjenner trolig New Orleans som jazzby. Og det er sant. Det var der jazzen ble født. Men New Orleans er også en matby og har «City of the Chef» som ett av sine kallenavn. Den er en av få byer i Wikipedia med egen kategori for «food». Mat står også sentralt i profileringen av byen, og sjømat er en viktig del av menyen. Krabbe, reker, kreps, østers, uer, malle – lista er mangfoldig. Det samme er rettene. Sjømaten går igjen i brunch, lunch og middag. Ja, selv i barnemenyen. På ærverdige Deanie’s i French Quarter serveres fritert malle med pommes frites til de minste.

På jobb i Sjømatrådet er man konstant på reise. Det kan være at vi må ut i markedet og følge opp en butikkampanje, gjennomføre en markedskartlegging eller kjempe for bedring i handelsvilkårene. Eller for å møte norske eksportører der de treffer sine kunder. Det å vinne verden for norsk sjømat krever tilstedeværelse der det skjer, men det er ikke alltid at kropp og sinn må være på samme sted. Ofte er den mentale reisen vel så viktig som den fysiske forflytningen. Mange av Sjømatrådets oppgaver må løses ved å sette seg inn i de praktiske, kulturelle og relasjonsmessige forholdene i det markedet det gjelder. Dette gjelder spesielt oppgaver knyttet til markedsadgang og beredskap, der mye av jobben skjer gjennom å holde en lav profil og tilpasse verktøykassa etter målsetting og de lokale omgivelsene.

Hvis en familie på fire skal gjøre opp for seg etter en middag på restauranten Maaemo, vil de ifølge restaurantens hjemmeside ende opp med en regning på om lag 11 000 kroner for mat og drikke. Det sier seg selv at dette er mat for få, eller de sjeldne anledninger.

Et av mange nye begrep jeg har lært meg etter å ha bodd noen måneder i USA er food truck. Like etter at jeg hadde kommet hit så jeg et skilt som fortalte at det skulle arrangeres en food truck-festival og tenkte umiddelbart: «Hvor usexy er ikke det?» For i mitt hode var da en food truck synonymt med en stor trailer som frakter matvarer. Og så feil kunne jeg ta.

Skreien vekker følelser i oss – og like trofast som skreien kommer debatten om hvilke torsker som fortjener betegnelsen.

Vi som jobber med markedsføring ønsker gjennom målrettet kommunikasjon å oppnå oppmerksomhet hos forbrukere slik at de utfører en ønsket handling. Basert på innsikt om forbruker utformer vi et budskap, utvikler materiell og velger de kanalene som får de prioriterte målgruppene til å se og høre på oss. Sagt med litt andre ord roper vi ut vårt budskap i de kanalene som gir størst synlighet til dem vi ønsker skal være mottakere av vår kommunikasjon.

En gruppe dansere virvler rundt i et mørkt rom og ender til slutt i en fargerik konstellasjon – en levende sushibit. De nye filmene Norges sjømatråd har lagt på YouTube går internett rundt i rekordfart. Bare to uker etter lanseringen er de sett av mer enn 500.000 personer. Dermed har de langt overgått Sjømatrådets villeste drømmer om spredning, og de har blitt omtalt på en rekke nettsteder fra hele verden.

Jeg var en av de heldige som fikk tilbud om et år som intern i Norges sjømatråd, og jeg angrer absolutt ikke på at jeg satte av et år til dette. Jeg har en bachelor i samfunnsøkonomi, og lurte egentlig litt på hva den kunne brukes til. Med interesse for både mikro- og makroøkonomi , passer det perfekt at jeg kom inn i  avdelingen for konsumentanalyse. Her får jeg virkelig brukt alt jeg har lært, men også en hel del andre ting.

For de aller fleste høres nok konsumentanalyse tørt ut: tall, analyse, søyler, grafer, Excel, dataark, spørreskjema, korrelasjon, regresjon, konsumutvikling. Med andre ord KJEDELIG!

Fersk, norsk laks er ettertraktet i Ukraina. Nylig presenterte Sjømatrådet tallene som viser at Norge i 2012 solgte nesten dobbelt så mye laks til Ukraina sammenlignet med året før.  Sushikjeden i Kiev som nå selger mer enn sju tonn laks i måneden, er et illustrerende eksempel, og viser at den største veksten er i storbyene. Kjøpekraften øker i Ukraina, og det er unge konsumenter med middels til god råd som kjøper mest laks. For å forklare utviklingen legger jeg vekt på seks faktorer:

Nå starter festivalsesongen i Norges sjømatråd. Vi har nemlig et knippe festivaler som vi samarbeider med. For oss er disse unike arenaer hvor vi når mennesker innenfor et avgrenset område som er åpne for nye, spennende erfaringer – og ikke minst smaker.

Jeg husker godt mitt første møte med Russland. Året var 1991, og Gorbatsjov hadde nettopp blitt kuppet av kommunister som ikke ønsket mer av hans perestroika og glasnost. Sovjetunionen eksisterte fortsatt, men det var kun måneder igjen før den største geopolitiske kollapsen i nyere tid fant sted.

Sammen med Eurofish har jeg reist fra sør til nord i Baltikum for å kartlegge hva som skjer med all den norske sjømaten som sendes fra Norge til disse landene. Det som slår meg etter ti dager på tur i regionen, er de store kontrastene, fra en hermetikkfabrikk i Riga drevet i bygninger fra sovjettiden, til et nytt lakserøkeri i Estland.

Den kinesiske kalenderen gir årene navn. Hvis jeg med respekt kan få bruke tradisjonen for å oppsummere året vi snart legger bak oss, vil jeg kalle 2012 for skreiens og sushiens år.

En av våre samarbeidspartnere ble nylig utsatt for nettfisking. Det høres kanskje relevant ut siden vi driver med sjømat, men det viste seg å være en lite hyggelig opplevelse.

Russland ble nylig medlem av verdens handelsorganisasjon (WTO), en god nyhet for sjømatnasjonen Norge, som i løpet av de ti siste årene har fått Russland som et av de største markedene. Hittil i år har det russiske markedet vokst med 18 prosent, drevet av en voksende etterspørsel for laks.

"Til tross for at torsken siden tidenes morgen har lagt grunnlaget for liv langs kysten vår, så er det alltid noe i veien for at vi skal sette pris på den. Enten er det for lite torsk, for små båtkvoter, eller så er det for mye torsk. Eller så er det for billig torsk. Hva skal egentlig til for at vi skal si oss fornøyd?"

For ei uke siden kokte det godt rundt ørene på meg. Da var jeg beredskapsleder under årets kriseøvelse i Sjømatrådet. Klokka var akkurat passert 07 på morgenen da øvelsen startet med en tekstmelding fra vårt kontor i Kina. Innholdet i meldingen tydet på at vi burde «sette stab» som man ofte sier, eller det som i vår kriseplan heter å samle beredskapsgruppa.

Dette uttalte jeg på NRK for noen år siden, og ble etterpå belønnet med plass i Sitatordboka og mye tyn internt på jobb.

Sjømatrådet er en kompetanseorganisasjon. Vår suksess står og faller på at vi kan det vi skal gjøre, og at vi evner å hente inn andres kunnskap når vi sjøl kommer til kort. Det betyr at å ansette folk er noe av det viktigst vi gjør, fra mitt ståsted som HR-direktør kanskje det aller viktigste.