Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Every day we can read in newspapers how bad the economic frameworks are in some Southern European countries, among them Italy. But even though Italy, as several other countries, are struggling with their own challenges, you feel entrepreneurial culture, high skilled laborers as well as strong traditional craftsmanship. Italians are seen as creative and focused on style and quality. The manufacturing industry is ranked the second largest worldwide. Like in Norway, firms are mainly SMEs. They are very dynamic, strongly oriented to export and pioneers in collaborating to be stronger together. In fact clusters and associations are boosting firms’ performances.

Jeg tror at vi formes av miljøet vi vokser opp i, og i mitt oppvekstmiljø var folk stort sett hjemme til middag. Ikke bare på hverdager, men alle dager gjennom hele oppveksten. Folk i Tromsdalen på 70- og 80-tallet flyttet ikke rundt i verden. Riktig nok hadde bestekameraten min en far som jobbet i «verdens farligste yrke», som hans mor alltid understreket at fiskeryrket var, og en annen hadde en far som  seilte på det Indiske hav. Flytte gjorde en bare om en ble skilt, og det ble en jo stort sett ikke på 70- og 80-tallet.

Jeg får ofte spørsmålet «Hva gjør egentlig en fiskeriutsending i Norges sjømatråd?» Jeg skjønner at mange lurer på det. Organisasjonen er unik i verdenssammenheng. Norge er alene om å ha egen virksomhet som jobber internasjonalt på vegne av sjømatnæringen for å utvikle markedene. Sjømatrådet jobber for at norske sjømatbedrifters produkter skal øke i verdi. Vi finansieres av næringen og i dette ligger et stort ansvar. Men også store muligheter!

I Indonesia bor det svimlende 242 millioner innbyggere. Konsulentselskapet McKinsey anslår at 70 millioner av disse i dag tilhører «den konsumerende klasse», de som har råd til å kjøpe konsumvarer. Ekspertene tror denne gruppen vil være dobbelt så stor om bare sju år. Det betyr mye for produsenter av biler, air conditon-anlegg, luksusvarer, dagligvarer og selvsagt også for oss som jobber med sjømateksport.

En institusjon som Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) er viktig, og kommer til å bli enda viktigere, både for store og små selskap i norsk fiskeri- og havbruksnæring. Derfor gratulerer jeg NIFES med sine første ti år som selvstendig institutt, og jeg sier takk på vegne av Norges sjømatråd og norsk sjømatnæring.

I år fylte Buktafestivalen i Tromsø ti år. Som stolt samarbeidspartner var vi i Sjømatrådet enige om at dette krevde noen ekstra slag på den berømte stortromma.

I Fiskeribladet Fiskarens leder onsdag 24. juli kommer det en rekke feilaktige påstander om Norges sjømatråd og måten vi arbeider på som vi er nødt til å korrigere og besvare.

Idéhistoriker, journalist og forfatter Morten Strøksnes har i sine faste kommentarspalter i Nordlys, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad de to siste ukene servert ferierende nordmenn en rekke påstander om norsk laks, Norges sjømatråd og det han omtaler som «lakselobbyen».  Hvor Strøksnes henter sine påstander fra er ikke lett å vite, for kildevalget synes å være noe skiftende. I det ene øyeblikket er norske forskningsinstitusjoner, departement og etater en del av det Strøksnes kaller en «lakselobby»  man angivelig ikke kan stole på. I neste øyeblikk kan de samme forvaltningsorganene eller for den saks skyld den russiske veterinærtjenesten være gode kilder, men det er selvsagt når det passer til journalistens antagelser.

I en kronikk lørdag 6.juli tilkjennegir Morten Strøksnes sin egen forvirring  om norsk laks og ulike aktører i sjømatnæringen. Med utgangspunkt i sommerens debatt rundt Helsedirektoratets kostholdsråd, og med en teknikk hvor han argumenterer mot gamle påstander om oppdrettsnæringen, bidrar heller ikke Strøksnes til å redusere forvirringen. Men det var kanskje målet med kronikken?

For noen uker siden satt jeg bak en speilglassvegg i Taipei og lyttet til taiwanesiske forbrukere som fortalte om sitt forhold til sjømat. Litt av en opplevelse, for etter en time glemmer de fleste at det sitter noen der, og de mest forfengelige ordner på håret eller fikser litt på sminken i speilet som du sitter bak.

Siste semester av bachelorgraden i eksportmarkedsføring ved Universitet i Nordland har jeg tilbragt i Boston. I stedet for å sitte på skolen å lese om markedsføring, har jeg fått førstehånds erfaring på Sjømatrådets kontor i USA. Jeg kom hit med en del teori, men uten mye praktisk erfaring om markedsføring eller sjømat. Jeg hadde ikke engang smakt sushi før jeg kom hit, noe som nå er en favoritt! Læringskurven har vært bratt, og utfordringene har stått på rekke og rad. Det er ikke rent lite jeg har fått oppleve den lille tiden jeg har vært her, blant annet promotering av skrei i New York, og Nord-Amerikas største sjømatmesse her i Boston.

I dag ble stortingsmeldinga «Verdens fremste sjømatnasjon» lagt fram for Stortinget. Rammene kunne ikke vært bedre: Sjømatrådet rapporterer at nordmenn spiser fisk mer fisk hjemme. Og gledeligst av alt: Sjømatforbruket øker mest hos de yngste. Vi vet at det her skapes gode matvaner som ungdommen tar med seg videre i livet. Til glede for egen helse og for sjømatnæringa.

I november i fjor er jeg på vei til Stavanger for å møte et TV-team på 70 franskmenn, seks spente toppkokker og en håndfull norske og franske, strenge dommere. De er her for å lage en episode av det franske programmet der profesjonelle kokker kniver om tittelen årets Top Chef, som gir fulle restauranter for den unge kokken som vinner. Produsenten for Top Chef har valgt norsk sjømat som råvare og Norge som destinasjon når programmet for første gang skal ut av Frankrike.

For tiden går all tid til å planlegge årets viktigste konferanse for Sjømatrådet. Jeg føler meg privilegert som får være prosjektleder for Master Conference, en årlig konferanse vi arrangerer i forkant av European Seafood Exposition i Brüssel.

Før påske var jeg med skreipatruljen ut i Europa for å sjekke kvaliteten på SKREI®, et beskyttet varemerke eid av Norges sjømatråd. Arten vi snakker om er norsk arktisk torsk (Gadus morhua), og for at et eksemplar av arten skal kunne kvalitetsmerkes SKREI®, må en rekke krav oppfylles.

Etter at den første laksen ble produsert tidlig på 70-tallet i Norge, har vi gått fra et par tusen til vel en million tonn oppdrettsfisk. Dette tilsvarer over 60 prosent av verdensproduksjonen og en eksportverdi på over 30 milliarder kroner. Likevel er næringen fortsatt ung og har et enormt potensial. SINTEF Fiskeri og Havbruk spår at omsetningen i sjømatnæringen seksdobles før år 2050.

I Norge har vi kommet langt når det gjelder likestilling. Jenter som vokser opp, har drømmer og ambisjoner for livene sine. Unge kvinner markerer seg med å være i flertall på universiteter og høyskoler, og de gjør det godt. Oppfølging av barn er et familieprosjekt, de unge fedrene tar sin del av jobben.

Da Godfisk ble nominert til prisen for årets Facebook-side, blogget min kollega Ragnhild Dahle Heen om hvordan vi snakker i sosiale medier. Det ble ikke førsteplass, og jeg vil både gratulere og lære av siden som gikk helt til topps. Fornøyd med nominasjon og diplom vil jeg i dette blogginnlegget reflektere om hvilken kultur som preger organisasjoner og bedrifter som lykkes i sosiale medier. Kort oppsummert tror jeg disse bedriftene preges av mot, raushet, ledelse og glupe hoder.

Byen i Louisiana er til å spise opp. Er norske byer like sultne? Du kjenner trolig New Orleans som jazzby. Og det er sant. Det var der jazzen ble født. Men New Orleans er også en matby og har «City of the Chef» som ett av sine kallenavn. Den er en av få byer i Wikipedia med egen kategori for «food». Mat står også sentralt i profileringen av byen, og sjømat er en viktig del av menyen. Krabbe, reker, kreps, østers, uer, malle – lista er mangfoldig. Det samme er rettene. Sjømaten går igjen i brunch, lunch og middag. Ja, selv i barnemenyen. På ærverdige Deanie’s i French Quarter serveres fritert malle med pommes frites til de minste.

På jobb i Sjømatrådet er man konstant på reise. Det kan være at vi må ut i markedet og følge opp en butikkampanje, gjennomføre en markedskartlegging eller kjempe for bedring i handelsvilkårene. Eller for å møte norske eksportører der de treffer sine kunder. Det å vinne verden for norsk sjømat krever tilstedeværelse der det skjer, men det er ikke alltid at kropp og sinn må være på samme sted. Ofte er den mentale reisen vel så viktig som den fysiske forflytningen. Mange av Sjømatrådets oppgaver må løses ved å sette seg inn i de praktiske, kulturelle og relasjonsmessige forholdene i det markedet det gjelder. Dette gjelder spesielt oppgaver knyttet til markedsadgang og beredskap, der mye av jobben skjer gjennom å holde en lav profil og tilpasse verktøykassa etter målsetting og de lokale omgivelsene.