Sjømattanker, Sjømatrådets blogg

Å få være med  havbruksnæringa og bidra til 14 millioner daglige øyeblikk med smaken av Norge, er en ære. Og gjør meg ydmyk og glad.

Omdømmearbeid er mer enn å pusse fasade. Konkret betyr det at å bygge omdømmet for kvalitetsmerket skrei innebærer mer enn å pynte fisken med et flott merke. Dypest sett handler det om mennesker. Om tillit, verdier og fellesskap. Gapestokken er derfor ingen bestevenn.

Noen historier er så gode at de kan fortelles om og om igjen. Noen hendelser er så begivenhetsrike, at selv om de inntreffer hvert år, så påkaller de våre forventninger. Vi blir aldri lei. Sånn er det med skreien.

2014 går mot slutten og med det avrunder vi snart et nytt sterkt sjømatår. Igjen melder både eksportører og vi i Norges sjømatråd om rekorder og aldri før har verdien av sjømateksporten vært høyere.

Jeg har de siste ukene bladd litt i det nye praktverket om Norges fiskeri- og kysthistorie. Og til de av dere som lurer på hva dere skal gi gode venner til jul, er det bare en ting å si: Kjøp historieverket!

Etter to og et halvt år som Norges sjømatråds utsending i Sørøst-Asia, er det på tide å vende hjem til Norge. Mens jeg har vært ute har jeg holdt opp et hundretalls laks og smilt med alle tennene jeg har fått utlevert, og det er ikke få, til pressefolk, bransjefolk og butikkunder over hele Asia. Det har vært som å spille med norsk landslagsdrakt hver dag.

Ingen lands sjømatnæring vet, eller har potensialet til å vite så mye om den globale sjømatkonsumenten, som den norske sjømatnæringen. Dette er et potensielt konkurransefortrinn i den globale kampen om forbrukernes gunst. Hvis vi optimaliserer bruken av kunnskapen, er vi langt på vei i å utløse vårt enorme konkurransefortrinn i forhold til andre sjømatnasjoner.

Britene spiser mye panerte hvitfiskprodukter. Likevel vil trolig veksten i det britiske sjømatmarkedet komme innen konsumklare produkter som fersk eller tint torskefilet. Tre tydelige tendenser antyder dette.

For oss i Sjømatrådet er det viktig å kjenne forbrukerne. En av de sentrale virksomhetsområdene våre er produksjon og formidling av informasjon om markeder og forbrukere. Og her sitter vi på gull. Men formidlingen av gullet er viktig. Ingen blir rikere av det dersom vi ikke deler. Folk må forstå hva vi snakker om. Dette er noe jeg jobber mye med i min hverdag: Å gjøre data tilgjengelig og forståelig for sjømatnæringa, bransjeorganisasjoner og myndigheter.

«Very clean», sa drosjesjåføren om Norge. Han hadde like før klinket til med en lang monolog om verdens mest kjente nordmann: Ole Gunnar Solskjær. Sjåføren kunne beskrive scoringskongens avgjørende mål i Champions League-finalen i 1999 i detalj. Nå briljerte taxi-onkel, det heter nemlig det i Singapore, med imponerende kunnskap om fjell, fjord og Norwegian salmon. Reklamen for norsk laks i utlandet må ha virket, for sjåføren var sikker på at laksen som kommer fra Norge er verdens beste. Da jeg fortalte at jeg var sendt til Asia for å markedsføre norsk laks, ble han så ivrig at han nesten kjørte oss ut i Singapore River.

Når en skal si noe om framtida, er det ofte nyttig å se på den nære forhistoria og trekke lærdom av den: Hva har skjedd og hvor sannsynlig er det at denne utviklinga vil fortsette?

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

I USA spiser de lite fisk sammenliknet med nordmenn. De spiser imidlertid mer reker, krabber, blekksprut og skjell enn oss. I USA som i mange andre land, endres matvanene når folk blir eldre og får problemer med livsstilssykdommer som gjør at de må leve sunnere. Da blir sjømat et naturlig valg. Skal den spises hjemme må det være lettvint. Lettvint å kjøpe, lettvint å frakte hjem, lettvint å tilberede og lett å like. Dette betyr ofte at det ikke må «smake for mye fisk». Derfor er blant annet tilapia så populært. Dette vet jeg fordi Sjømatrådet nylig ledet en sesjon om pelagisk sektor på en stor konferanse for sjømatnæringen i USA. Der fikk jeg også anledning til å lytte og lære om amerikanske spisevaner, utviklingen i dagligvaremarkedet og påvirkningen av den økonomiske tilbakegangen på matmarkedene.

2013 var året verden for alvor fikk opp øynene for norsk laks. Aldri tidligere har smaken av Norge blitt verdsatt høyere enn i fjor. Min påstand er at det ikke er tilfeldig at fjoråret ble tidenes beste lakseår. Jeg er også overbevist om at etterspørselsveksten de neste 15 årene vil være langt sterkere enn de foregående. Fremtiden er lys for Norge og norsk laks.

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere, er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

På mandag presenterte jeg eksporttallene for 2013. Norge har aldri før solgt mer sjømat. Rekorden fra 2010 måtte se seg slått med flere milliarder. Det endelige tallet endte på eventyrlige 61 milliarder kroner.

Allerede ved utgangen av forrige måned kunne Norges sjømatråd melde at Norge hadde eksportert sjømat for 55 milliarder kroner så langt i år. Med det er rekorden fra 2010 allerede slått. Like over nyttår presenterer vi de samlede tallene for sjømateksporten i 2013, men jeg kan allerede si noe om hva som ligger bak disse tallene: Ei hardtarbeidende og stolt, tradisjonsrik og moderne sjømatnæring.

Fred på jord er utvilsomt bra. Jeg stemmer for, både for freden og for de som skaper den. Fred i lufta er imidlertid minst like viktig – og like lite selvsagt. Jeg oppfordrer Jagland og Nobelkomiteen til å rette blikket mot himmelen når de leter etter neste verdige vinner. Der oppe er freden ofte skjør og etter min erfaring svært alkoholoppløselig. Dette innlegget er en hyllest til heltene som jobber i flykabinen. På fly fra Skandinavia til Bangkok, og sikkert på de aller fleste flyruter til «Syden», må flyverter og flyvertinner tåle mye harselering fra folk i godt voksen alder. Og det meste virker å være relatert til alkohol.

Jeg var ikke tilstede da det hendte i 1985, men jeg kan likevel levende forestille meg scenene på hotellrommet i Tokyo. 10-12 nordmenn sto tett sammen rundt bordet. Dagen etter skulle de overbevise vertskapet om at den norske laksen var perfekt til sushi. Nå måtte de øve seg på å spise rå laks – uten å grine på nesen eller spytte den ut.